Et magasin fra Mekonomen

  • Her er de – smaksprøvene fra Magnus Blommés bilsamling!

  • 80 km/t kommer elbilen Renault Twizy opp i. Og den er herlig stille.

  • For alle som kan sitt Top Gear (motor-tv-program), er en autograf av den hemmelige testføreren ”The Stig” veldig stort. Her på baksiden av setet i elbilen.

  • Den klassiske vindusposeringen i en Renault 4.

  • Noen ganger kan man se bileksperten Magnus Blommé på veiene som motorsyklist. Men ser du denne, er det fare for at du kjører for nær.

  • Penere lastebil må man lete lenge etter. Morris Minor Pick-up -59.

  • Vekslende tilværelse i en Renault 4 -76.

  • En Boble med bare 68 000 km under panseret – og alt er originalt!

  • Helt innerst i garasjen gjemmer den seg, Morris Minor Pick-up -65. Grønn.

  • Bilen som Magnus Blommé både sukker over og elsker – AMC Pacer X -75. 50 000 km har den gått og når den kjøres ut av garasjen bør du ikke bli stående der inne ...

  • Garasjen er under konstant overvåkning – den har både alarm og intern vakttjeneste.

  • Austin Mini. Originalen. Årsmodell 1973 og på god vei mot å begi seg ut på eventyr igjen.

Hjemme hos en ekte bilekspert

Fra bensinmonster til elbildrømmer

Bryter det ut en ny verdenskrig, kommer han til å velge sin Renault 4 fra 1975 for å ta seg frem. Samtidig brenner han for utviklingen av elbiler.
Møt bilgeniet Magnus Blommé – eksperten med så mange bilhistorier og biler at når du tror du har sett og hørt alt, så har han en til rundt hjørnet.

Huset ser gigantisk ut. Tomten og garasjeoppkjørselen er ikke mye mindre. Og det trengs for å få plass til alle bilene. Men det er likevel småtterier sammenlignet med huseierens vennlige sjel.

Smilet ligger alltid på lur hos Magnus Blommé, Mekonomens ekspert i alle bilrelaterte spørsmål. Dessuten har nok alle besøkene på verksteder rundt om i Sverige, for Mekonomens regning, også formet ham til en person som man både lytter til og stoler på.

Hadde han bodd i Göteborg, ville han vært urtypen på en ”go gubbe”. I Finland hadde han vært badstuevenn nr. 1 for en hel befolkning. Og i Huddinge… Jo, det virker som han trives her.

At mange (dog ikke alle) av bilene hans får plass, hjelper naturligvis til.

 

Når ble bilinteressen din oppdaget?

– Jeg begynte med lekebiler. Skrudde dem fra hverandre og satte dem sammen igjen. Jeg testet også kollisjonssikkerheten på visse av dem – i skrustikken i garasjen. Det var ikke populært. Jeg satte fast bilen og skrudde til skrustikken, og deretter så jeg hvordan bilene ble ” knust”. De ble helt sammentrykte.

 

Og så var de ødelagte?

– Ja. Det stod en søppelkasse ved siden av. Jeg ble avslørt da pappa fant lekebilene der. Han var ikke helt fornøyd, haha.

– Pappa hadde bensinstasjon, og jeg hang rundt der da jeg var liten. Så det var biler helt fra begynnelsen.

 

Hvilken bil hadde familien din?

– Renault 4. Renault 5. Det var mye Renault fordi pappa hadde jobbet der. Pappa hadde også en Ford Granada, en sedan 2,8 i – i, det var viktig.

– Han hadde også en bil som jeg så hele oppveksten, men som stod i garasjen og aldri kom ut – en MG. En klassisk åpen, engelsk sportsbil. En 1959-modell, han har den fortsatt.

 

Står den i garasjen ennå?

– Nei, foreldrene mine flyttet for ti år siden og det var første gangen jeg kunne gå hele runden rundt bilen. Tidligere kunne jeg bare løfte på et forheng og titte. Bilen stod alltid parkert bak en verkstedsbenk. Det var ikke mulig å ta den ut uten å demontere det som fantes i garasjen.

 

Kunne dere kjøre den under flyttingen?

– Etter det jeg vet er vannpumpen defekt. Jeg har tilbudt meg å bytte den fra jeg var rundt 15 år … Men nei. Han skulle fikse den når han ble pensjonist, men det har han vært i ti år nå uten å fikse den.

 

Det virker som dere har en spesiell relasjon.

– Ja. Mamma sier alltid ”Nei, hvorfor kjøpte du en sånn, hva skal du med den?” Mens pappa heier på meg. Han sier f.eks.: ”Det er bedre med en interesse enn å drive rundt på byen.” Haha!

– Han har alltid sagt ”ta vare på tingene og se verdien i dem” – og det har jo alltid vært bra. Det har hengt med siden den første mopeden.

 

Hvilken moped var det?

– En Honda MT5. Jeg fikk kjøpe den nesten et år før jeg kunne kjøre den, og trodde at jeg skulle kunne lure pappa. Men det kunne jeg ikke. Han satte den helt innerst i garasjen – bak MG-en – og låste den fast til en snøplog med en kjetting, haha.

 

Oi!

– Ja, jeg fikk ikke ta den frem før den dagen jeg fylte 15. Da kunne jeg også kvittere ut nøkkelen. Jo, pappa hadde kjørt både bil og annet før han fikk førekort. Moren hans, min farmor, hadde et drosjefirma så han flyttet biler da han var veldig ung. Men jeg skulle altså ikke få gjøre det samme. Han hadde visst blir tatt av politiet en gang.

 

Sterkt av ham å stå på sitt!

– Ja. Forbanna gubbe, haha.

– Jeg fikk ikke trimme mopeden heller. Så det eneste jeg kunne gjøre var å sørge for at alt var i topp stand. På en moped blir det avleiringer i eksosrøret og det gjør at den mister effekt. Så jeg fjernet sot på mopeden kanskje annenhver uke – tok av eksosrøret, varmet det opp og skrapte ut sot. Jeg passet på å kjøre bare på de beste oljene. Alt for at mopeden skulle gå så fort som mulig selv om den ikke var trimmet.

– En gang fikk jeg kjøpt en moped som allerede var trimmet, og jeg trodde at faren min ikke skulle finne ut av det. Men da jeg stod ute i oppkjørselen til garasjen og gasset litt, sa han bare ”Skru på igjen de originale delene” og gikk inn.

 

Og da gjorde du det?

– Jeg solgte den, haha.

 

Faren din virker streng, men rettferdig.

– Ja, det gjorde jo at man forstod tingenes verdi. Jeg hadde ikke hatt penger til å kjøpe mopeden selv – jeg måtte mase på pappa til jeg fikk den. Men da fikk jeg også et gjeldsbrev på det samme beløpet, som viste at det var dette jeg skyldte ham. Så mens kameratene mine slengte mopedene fra seg i buskene ved skolen eller stod og ”burnet” og ødela tingene, så pusset jeg og sørget for at tingene beholdt sin verdi. En god lærdom.

 

Hva var din første egne bil?

– Saab V4 96. Orkidéhvit … pappa sveiset støtdemperfestene og lakkerte den slik at den så fin ut. Jeg hadde den et års tid. Årsmodell -75. Det er mange 75-modeller, det er min vanligste årsmodell for biler. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt slik. De var vel vanligst da jeg vokste opp, noen år gamle, så jeg fikk vel en forkjærlighet for dem.

 

Du mekket selv?

– Ja, på den tiden var det ”learning by doing”. Prøve, mislykkes og så gjøre det rett.

– Senere begynte det med å finne fine biler. Jeg fant en del gjennom pappa. Det kom gjerne folk til verkstedet og ville at han skulle ta vare på en bil. På den måten fikk jeg tak i en oransje Opel Ascona A Rally, med automatkasse, som en dame hadde hatt siden den var ny. En slik bil er det knapt mulig å finne i dag, og enda mindre med automatgir.

Opel Ascona Rally?

– 1,9 SR, Sport Rally. 75-modell. God stand, hadde bare gått 60 000 km. Jeg vet ikke om hun hadde byttet forgasser på den, for den gikk ikke fortere enn 75. Til tross for at det var en Rally. Den var virkelig damekjørt.

 

Var det ikke mulig å gjøre noe med det?

– Jo, jeg byttet forgasser … og kjørte i stykker motoren. Den var nok ikke vant med en ungdommelig kjørestil.

 

Hvor lenge hadde du den bilen?

– Ganske lenge. Jeg solgte den i 1995, men vet faktisk ikke helt hvorfor.

– Da kjørte jeg Renault 4, av økonomiske grunner. Forferdelig å kjøre med om vinteren. Så lenge den var i gang, fantes det varme, men i samme sekund som du slo av motoren var det bare å skrape rutene. Jeg la ekstra isolasjon under gummimattene – og syntes etterpå at det ikke gikk an å kjøre med den, for den ble så treg. Men det var jo bare fordi isolasjonen var så tykk at en tredjedel av gasspedalens bevegelse hadde forsvunnet! Jeg måtte ta ut igjen isolasjonen slik at det gikk an å tråkke pedalen i bunn.

– På denne tiden kjøpte jeg min første Pacer, samtidig som jeg hadde ulike Renault 4. En enorm kontrast. Fra en 1,51 meter smal Renault der man nesten sitter oppå hverandre, til Paceren som er rundt 2 meter bred …

 

Og slik fortsatte det altså med biler?

– Ja. Jeg har vel hatt ti Renault 4 i ulik stand. Det var biler som jeg kjøpte som objekter, som var bortimot ferdige. Så reparerte jeg og pusset de opp. Jeg vil jo at de skal overleve, så jeg bruker en masse tid, energi og penger … Senere lar jeg dem gå videre fordi jeg ikke orker mer, og så finner jeg en til som jeg tror er enda finere. Og så bruker jeg masse tid, energi og penger igjen …

 

Mekkingen da. Har det alltid vært moro?

– Ja. De første minnene jeg har av å mekke med bil er fra før jeg fikk førerkort. Jeg hjalp min bror med å bytte bremsebelegg på hans Fiat Ritmo, hjemme i garasjeoppkjørselen. Da var jeg 13 år, kanskje.

– Som takk for det skulle jeg få kjøre bilen rundt området. Det var en hemmelig avtale mellom oss to. Så jeg var litt ivrig den gangen – byttet bremsebelegg, rygget ut bilen og kjørte nedover gaten. Kjørte vel ganske fort, og så sluttet gaten bare med skog. Store furuer. Og jeg hadde glemt å tråkke på bremsen for å pumpe tilbake belegget, trykke dem sammen. Og det første som skjer når jeg kommer ned der og skal bremse, er at pedalen går rett i gulvet … Jeg bevarte fatningen og fikk stoppet bilen – men der lærte jeg en hel del. Etterpå tenkte jeg alltid: ”OK, ta det med ro, ikke vær så ivrig i mekkingen. Har jeg gjort alt? Har jeg fjernet alle verktøy, er alt i orden?” Rolig og metodisk.

– Mange ganger har jeg løst problemer uten å vite hva jeg egentlig har gjort. Det er den klassiske ”skru fra hverandre og sette sammen igjen”. Hva gjorde jeg? Jeg fant ingen feil, men nå funker det.

 

Når begynte du å tenke på mekkingen som en mulig jobb?

– Det var egentlig en tilfeldighet. Jeg fikk jobb i butikken der pappa hadde handlet deler i en rekke år. Mekonomen i Östberga, 1994, rett etter militærtjenesten.

 

Verksted?

– Nei, det var butikk. Det gjorde meg enda mer interessert, nå hadde jeg jo tilgang til alt. Nå fikk jeg helt plutselig montere den heftigste bilstereoen, bytte pærene, oppgradere …

 

Du var 20 år og hadde en … Renault 4, tipper jeg?

– Ja, og jeg hadde fortsatt min Opel Ascona.

 

Hvilken bil fikk dra nytte av alle de nye kunnskapene?

– Jeg gikk løs på alle jeg hadde. Omtrent halve lønnen gikk til bildeler. Jeg hadde til og med en konto, der jeg fikk notere det i en perm, legge inn kvitteringene og betale alt litt etter litt. Så det var veldig bra å ha meg som ansatt.

 

Har du gjort noen reiser med bilene dine? Rundt jorden med Renault 4-en kanskje?

– Nei, men jeg dro opp til Sundsvall og halvveis til Östersund på hyttetur flere ganger. En gang da jeg skulle dra på hytta, stod det en haiker på veien ut fra Stockholm. Men jeg tenkte at jeg ikke skulle utsette ham for Renault 4-en, så jeg kjørte forbi. Da jeg senere kom opp til Sundsvall stod den samme haikeren der, og på skiltet stod det ”Östersund”. Jeg stoppet, det var jo tross alt andre gangen, og han hoppet inn. Men han så litt sjokkert ut og satt og så seg rundt, på meg og på bilen, og så sa han: ”Det er jo helt utrolig! Jeg kjenner igjen bilen – du kjørte jo forbi meg i Stockholm. Og rett etter at du hadde passert, fikk jeg sitte på med en ny BMW. Sjåføren kjørte som en gærning – jeg var redd hele veien opp til Sundsvall. Vet du hvor lenge jeg måtte stå og vente på deg i Sundsvall?! Omtrent 45 sekunder. Hvordan kan du allerede være her?”

– Den Renault 4-en gikk bra. Men til slutt ble det hull i et stempel, da jeg var oppe i Sundsvall. Det ble døden for den.

 

Finnes det visse biler som du savner?

– Absolutt! Det har jeg etter pappa. Jeg vet at han gremmer seg over biler som han har solgt. Han hadde en gammal Pontiac der det ble bulker på panseret etter et snøras, og kameratene hans ertet ham for de bulkene. Da solgte han den, og siden angret han … Jeg har forsket litt på pappas gamle biler, hvilke som lever og hvilke som ikke gjør det. Jeg har hatt lyst til å kjøpe dem tilbake. Blant annet den der Pontiacen.

 

Den finnes fortsatt?

– Ja, men ofte er det jo slik at de man husker som fine, er vrak når man finner dem igjen.

 

Hvilken bil er favoritten din blant alle biler du har hatt?

– Den jeg har hatt lengst, er en irrgrønn Renault 4. Den har jeg hatt siden 1999.

 

Er det en … 75-modell?

– Så klart. Den kjøpte jeg av en dame som var allergisk mot elektrisitet. Og da kjøpte jeg også mitt gamle hus, det var i samme område. Lang historie. Bilen hadde i alle fall gått 40 000 km, nå har den gått 80 000. Den kommer jeg aldri til å gi fra meg.

 

Hvilken bil angrer du mest på at du kvittet deg med?

– Det er nok min gamle, røde Pacer. Den var så fin da, hadde jeg fått bevare den hadde den vært kjempekul å ha.

 

75-modell?

– Ja. AMC Pacer X. Det ble solgt bare drøyt 200 slike i Sverige, og jeg har eid fem av dem. Til helt nylig eide jeg tre. Jeg vet ikke hvor mange som finnes igjen, men det er nok bare rundt 30 biler som ruller fortsatt.

 

Hvorfor kvittet du deg med den?

– Det var en direktør i et plateselskap som gikk forbi Paceren min på byen. Han fant ut hvem som eide den og så ringte han. Han ville kjøpe bilen og jeg svarte at den ikke var til salgs. Men han ringte nesten annenhver dag og tilbød meg mer og mer penger. Til slutt kunne jeg ikke la være – jeg bodde i Rågsved, jobbet i Östberga og tanket for en hundrings hver dag for å kjøre den strekningen … Så jeg tenkte ”Nei, jeg selger den.” Og siden fortsatte jeg å kjøre Renault 4.

– Men Paceren var i kjempefin stand. Jeg så den på byen med artister som Dr Alban og andre som satt i den. Og etter det stod den på Moderna Muséet i en utstilling om fart.

– Men økonomien ved å kjøre den hver dag … Nei. Og det er jo egentlig en ordentlig drittbil. Den var mislykket helt fra begynnelsen og den har ikke blitt bedre med årene. Alt går i stykker.

 

Men likevel populære ettersom folk vil ha dem?

– Ja, de er så stygge at de er annerledes. De ligner ikke på noe annet. Leker man med den i Photoshop, kan den se ut som en Porsche 928 – men da skal man ha veldig god fantasi …

– Den skulle være verdens første brede, lille bil. Oppleves som en fullsize, stor amerikaner, men man kuttet ned på lengden for at den skulle bli rimeligere og bruke mindre bensin. Men alt mislyktes, den ble bare rar. Da den kom på markedet i USA, var den sykt hipp! Omtalt i alle magasiner, solgte kjempebra, men da den kom til Sverige var den allerede død.

– Paceren var kjent for at høyredøren var en desimeter lavere enn venstredøren. For at det skulle være lettere å stige inn i baksetet, men det fantes jo biler som hadde fire dører og var mye mer praktiske. Nei, Paceren er en helt udugelig bil, men fantastisk design og tanke. De ville gjøre så mye … men det ble ingenting.

 

Men du liker den.

– Jeg liker ikke å møte meg selv når jeg er ute og kjører. Jeg vil ha en bil som ingen andre har. Min elbil Renault Twizy stikker seg også ut. Og det blir færre og færre av Renault 4 – selv om jeg husker hvor vanlige de var da jeg var liten. Når en forsvant i bakspeilet, så dukket neste opp lengre fremme, så vanlige var de. Den gangen. Men en eller annen gang på 1990-tallet forsvant alle. De rustet i stykker når ingen tok vare på dem. En Renault 4 kostet jo bare 10 000 kroner ny og ble kjørt mye. Jeg husker at folk kom inn til pappa med bilene da de gått flere tusen mil og sa ”Den starter ikke” – og så var bilen helt tom for olje. ”Må man fylle på det?!” Det var en bil som alle hadde råd til, men som ingen brydde seg om. De kjøpte en ny i stedet.

– Renault 4 var en mye mer anvendbar bil enn for eksempel Folkevognen. Den hadde jo fire dører, en bakluke, veldig lett å laste, tok seg frem, kostet ingenting, ordentlig varme … Den var fiffig. Enkelt oppbygd. Jeg skulle ønske at det fantes en slik bil i dag.

 

Dårligste bilen du har hatt? Som du har kjøpt, men senere tenkt ”nei, hva er dette?”

– Egentlig er det jo Pacer. Selv på den første jeg hadde, gikk alt i stykker. Den slukte bensin, den startet ikke …

 

Men har du skaffet deg en bil som du ikke har følt noe for?

– Jeg ble tilbudt å kjøpe en Citroen BX19 av en kamerat. Jeg var livredd for de der bilene, kompliserte med sin hydraulikk, så jeg takket nei. Men da sa han at jeg skulle få den for 300 kroner. ”Kom med dritten da”, sa jeg, men på en eller annen måte visste jeg at den kom til å gå i stykker. Og dagen etter da jeg kom ut, var det en pøl med hydraulikkolje under den …

– Nei, det var en grusom bil. Men den hadde et partytriks – man kunne senke den ned slik at den så ut som en sportsbil. Når man så kjørte opp på siden av en jente, heiste man opp bilen for å vekke oppsikt … Men da så den jo helt horribel ut.

 

Hvilken bil er ditt største renoveringsobjekt?

– Minien min. Austin Mini. Den har ikke vært besiktiget siden 2000, men den starter og går. Den reddet jeg fra en snøfonn hos en gammel nabo.

 

Tør jeg spørre om årsmodellen?

– 1973. Man må våge å prøve noe nytt!

 

Har du en drømmebil? Du får ikke si Pacer.

– Tesla. En firedørs familiesedan. Elektrisk. Jeg har jo begynt med min lille Renault Twizy, og det føles veldig rett. Når man vrir om nøkkelen i Twizyen, så hører man ingenting, og så kjører jeg åtte mil uten å slippe ut noe i luften … Så, Teslaen er en drømmebil. Det er vel den mest utviklede elbilen i dag, man kan kjøre 40 mil på en lading. Jeg har bestilt prøvekjøring …

 

Jaha!

– Men jeg har ikke råd til å kjøpe en. Den koster omtrent en million. Men en dag blir den jo også brukt …

 

Men der blir det jo ikke mye mekking, eller?

– Nei, det blir nok mest å stelle godt med den. Kanskje bytte bremser og sånt.

 

Er det ikke litt uvanlig – at en mekkenerd og superekspert som du brenner for elbiler?

– Ha, det er kanskje derfor. Man har holdt på så mye med skruingen at man tenker at dette med elbiler likevel er løsningen.

– Samtidig kan de gamle bilene, sånne som har stått i 20 år, få i seg litt bensin og deretter hoppe i gang og funke. Elbilen min stod en vinter og etter det startet den ikke … Da blir man jo litt brydd. Man kan jo ikke engang koble ut håndbremsen hvis det ikke finnes strøm i bilen … Det er bekymringer med de bilene også – så jeg kommer sikkert til å få mekke. Løse nye problemer. Men elbiler er likevel fremtidens melodi.

– Jeg liker å teste nye teknikker, bli kjent med dem. Jeg har hatt hybriden Prius også. Men hvis det blir verdenskrig eller stråling fra rommet slik at alt blir utslått – da vet jeg at Renault 4-en i alle fall kommer til å starte. Den kan jeg også reparere uansett hva som skjer, med verktøy som ikke krever strøm eller datamaskin.

 

Du gir mange tips i Mekonomens instruksjonsfilmer.

– Ja, og det meste bygger jo på det jeg har lært meg i årenes løp. Jeg hadde en Renault 4 som var avkortet og ombygd til cab. 6-voltsbatteri, startmotoren funket aldri ordentlig. Så den parkerte jeg alltid i nedoverbakke slik at jeg kunne rulle den i gang. Men den kunne sveives i gang også! Jeg husker da jeg parkerte den inne i byen, i nedoverbakke like ved grensen til parkeringsforbud. Likevel var det noen som parkerte foran meg. Og da kunne jeg jo ikke rulle i gang, så jeg måtte sveive den i gang – like ved en uteservering. På med tenningen, i med startsveiven gjennom støtfangeren der foran og deretter sveive rundt. Det hørtes forferdelig ut! Dessuten startet den ikke på første forsøk, så folk på uteserveringen begynte å lure på hva jeg holdt på med. På det andre forsøket startet bilen og gjestene på uteserveringen ga stående hyllest for fyren som ”sveivet i gang sin cabriolet”.

– Jeg klarte til slutt å stille inn alt helt rett slik at jeg kunne ”kicke” den i gang. Bare sette i startsveiven og tråkke den ned den med foten så startet bilen. Og det er jo slik jeg vil gjøre ting, forbedre og forfine for at det skal bli enklere.

Magnus Blommé - en äkta expert

Magnus Blommé

Alder: 41 år.

Stilling: Jobber som salgsleder, forretnings­rådgiver, B2B-ansvarlig hos Mekonomen. Er dessuten bedriftens bilekspert og kan ses i de fleste av Mekonomens instruksjonsfilmer.

Kan: Det meste om gamle og nye biler, og er en mester i mekkingens edle kunst.

 

Biler i reportasjen

• Morris Minor Pick-up, 1959

• Renault Twizy ZE (Zero Emission), 2013

• Renault 4L, 1976 (har også en 75-modell)

• AMC Pacer X, 1975

• VW 1303S, 1973

• Austin Mini, 1973

• Morris Minor Pick-up (grønn), 1965